YES WE DID!

Klokka nærmer seg 10 på morran. Det er småkaldt, tåkete og det er spenning i lufta. Vanligvis er Manhattan proppa med folk, men ikke i dag. Gatene er stille. "It's up to you" sier avisførstesidene. To år har gått, 2,5 billioner dollar har blitt brukt i valgkampen og hundrevis av taler har blitt holdt. Nå er dagen her. Det er 4. november, og Amerikas neste president skal velges. Bush skal ut. Obama eller McCain skal inn.

Verdens mektigste leder skal velges, og midt oppi det hele er jeg.



















New York er Obama-stat. Hvis en går med McCain-button her, får en visst rare blikk og blir skjelt ut. Kanskje derfor jeg ikke har sett noen med en slik button? Egentlig har jeg ikke merket særlig mye til valgkampen, bortsett fra alle Obama-effektene. Alle "vet" liksom at Obama får flertall fra NY, så dette er ikke stedet å drive valgkamp.

Valg-følelsen starter øyeblikket jeg går ut døren her jeg bor, i Brooklyn: Tomme gater, og tom subway. Vanligvis tar subwayen herfra til skolen, som ligger på Manhattan, 45 minutter, men ikke i dag. I dag tar den 20 minutter. Folk er i valglokalene. Mange har reist hjem til statene sine rundt for å gi stemmen sin der, eller få andre til å stemme. Det er milelange køer, men folk venter. I dag skal det stemmes.

Etter noen timer på skolen drar jeg hjem til Brooklyn for å hente kameraet mitt. Så er det rett tilbake på subwayen igjen. Vi skal til Harlem. Nord for Central Park, et sted kjent for afro amerikansk kultur. Hvis Obama vinner, er det her festen her. Vi skal på "Election Party" på en eller annen bar. Min klassevenninne Beate og jeg går av subwayen på feil sted, så vi må gå langt. Vi går og går og går, og vi er de eneste hvite her. Etter typ 20 blocks er vi fremme ved baren, her er Lanes Election Party. Røde, hvite og blå ballonger med heliumluft henger i taket, nyhetsankerne på storskjermene er seriøse, ølskummet skvælpær og stemningen er igjen til å ta og føle på.





















Egentlig får vi en følelse av litt sånn Melodi Grand Prix-aktig stemning. "10 points to Obama," og alle hoier og klapper. "8 points to McCain," og alle buer. Rett over veien ser vi plutselig en diger storskjerm. Her snakker vi utekino og et folkehav uten like. Vi drar dit. Vi klemmer oss igjennom folkemengden og står omtrent midt inni menneskehavet. Med amerikanske flagg i bakgrunnen står en mann i dress på en scene og roper energisk. "Are you ready for change?" "Yes!" "Are you ready for change?" "Yes!!!" "I can't hear you, are you ready for change?!?!" "YES!!!!!"

Valgsendingene fra de ulike amerikanske tv-kanalene følges direkte på storskjermen. Bortsett fra de mange reklamepausene (ja, lots of reklame også under valgsending) - følger folk IVRIG med. Det hoies i statene der Obama får flest stemmer og det bues og bannes og vises fingre når McCain får flest stemmer.

I det øyeblikket Obama-tilhenger Oprah kommer på storskjermen sleppes virkelig jubelen løs. "OH MY GOD IT IS OPRAH!!!" Damene skriker. Og mennene ler.

De fleste håper og tror at Obama vinner, så stemningen er god, men jubelen sleppes liksom ikke helt løs, helt enda. Folk spiller trommer, det synges Obaaaama - Obaaaama - Obaaama. Alle roper "YES WE CAN" "YES WE CAN" "YES WE CAN" på likt. En gigantisk, utendørs gospelkonsert minner det om. Det er surrealistisk å stå midt oppi det hele. Historie skrives akkurat i dette øyeblikk, og her, ja, her står jeg.

Klokka nærmer seg 12. Eller, den er sånn 11-12-1 på kvelden/nattan. Jeg husker ikke. Jeg stod ikke akkurat å fulgte med på klokka. Plutselig, på storskjermen. Midt under valgsendingen:


"THE NEW PRESIDENT
OF THE UNITED STATES:

BARACK OBAMA".

Folk skriker. Folk løfter armene i været. Vinker med det amerikanske flagget. Perlehvite rader med tenner lyser opp. Tårer triller. FOLK JUBLER. Det klemmes. Og det bes. Asiatere, jøder, svarte, hvite, amerikanere, franskmenn og nordmenn. Alle klemmer. Alle står sammen. Alle jubler. Obama er president! En dame bak meg har tårer i øyenkrokene og skriker av glede: "OH MY GOD, AMERICA GOT A BLACK PRESIDENT!!" En gammel mann roper: "I've waited all my life for this day." En annen skriker "today I'm prowd of beeing an american". Det er håp i Amerika. Jubelen fortsetter helt til Obama kommer på storskjermen for å holde talen sin. Det blir helt stille. Han snakker og folk roper med: "yeah! That's right!" til alt han sier. Talen avsluttes, tårene triller, mascaraen renner, og folk roper: "YES WE DID!" "YES WE DID!" "YES WE DID!" "YES WE DID!" "YES WE DID!" "YES WE DID!" "YES WE DID!" "YES WE DID!"

Folk danser og synger og spiller trommer i gatene, folk henger ut av bilrutene og tuter i kor, fremmede klemmer, alle er venner, og alle smiler. I allefall alle i Harlem.